Comoyo: Collateral damage

Torsdag 5. september ble det kunngjort at Comoyo View blir nedlagt fra 1. november i år. For de som har fulgt Comoyo siden starten i 2011, er dette kanskje ikke en overraskelse, men det er likevel beklagelig. En potensiell europeisk konkurrent til Hulu, Netflix og andre amerikanske globale innholdsleverandører er nå borte.

Comoyo er et veldig interessant case. Historien om dette modige forsøket på å skape nye inntekter for Telenor kan gå rett inn i læringscasene på BI eller NHH. Comoyos fall er nemlig en konsekvens av de enorme kreftene som styrer konvergensen mellom telekom, IT og media. Denne konvergensen har forårsaket et paradigmeskifte for distribusjon av innhold siden streamingtjenester som Youtube, Netflix eller Hulu synliggjorde at de spesialdedikerte, lukkede nettene fra kabelselskapene ikke lenger var kritiske for å kunne formidle innhold med akseptabel kvalitet.

Konsekvensen er at den gamle forretningsmodellen der eierne av innholdsrettighetene distribuerte film og serier etter såkalte ”release windows” (først kino, så DVD, så Video On Demand (VOD), og endelig kringkastet TV), er i ferd med å bli utdatert. Åpne nett basert på fiber og med tilnærmet uendelig kapasitet har gjort at maktbalansen i innholdsdistribusjonskjeden har endret seg dramatisk og på ekstremt kort tid. Plutselig har rettighetseierne mange flere distribusjonsmuligheter enn før: Google, Apple, Microsoft (via X-Box), Sony, Philips, Amazon, Netflix, HBO, Hulu, men også tradisjonelle telekom-operatører som AT&T og Verizon er med på en lang liste over sultne distributører som står klare til å bruke innhold som lock-in-middel for å skape eller beskytte økosystemene sine. Til og med Intel (!) har ifølge flere kilder begynt å signere opp innhold for en fremtidig streamingtjeneste som inkluderer live-TV programmer.

Implikasjonene av denne nye dynamikken i markedet er store for mange ledd i verdikjeden for innholdsleveranse. Disse implikasjonene går utover den allerede nå klassiske debatten om innholdsleverandører vs. operatører for non-linear TV.

For det første betyr den økende viktigheten av det åpne telenettet for formidling av innhold at skillet mellom kabelselskap og tradisjonelle teleoperatører viskes bort. I USA ser vi allerede antydningen til det. Ifølge det amerikansk analyseselskapet NPD har innholdstjenestene til Verizon (Fios) og AT&T (U-verse) begynt å kapre markedsandeler fra Comcast og Time Warner Cable på alvor på VOD. FiOs og U-verse økte deres markedsandel med hele 4 prosentpoeng i 2012 sammenliknet med 2011.

Dette innebærer at prispresset som vi har sett på det åpne nettet på access-tjenester, sannsynligvis kommer til å gjenspeile seg på innholds-siden. Privilegiet som kabelselskapene har hatt fram til nå, som eneste aktører med inntekter fra både innholdsleveranse og access-tjeneste, er tydelig i fare og kan føre til betydelig lavere driftsmarginer for denne industrien på sikt.

Strategimessig har hypotesen om at lokalt innhold skal være et langsiktig konkurransefortrinn mot globale aktører, vist seg igjen som lite troverdig. På samme måte som Schibsteds nettby.no, Telenors mobilportal Entry og tidligere forsøk fra operatørene på å konkurrere mot Google på lokale søkresultater, kunne heller ikke Comoyo bygge en sterk posisjon basert på lokalt innhold.

Regulatorisk kan implikasjonene av denne dynamikken også være sterke. I det øyeblikket kapasiteten i det åpne og det lukkede nettet likestilles i praksis, åpnes det for noen interessante problemstillinger. I Post- og Teletilsynets dokument med tittel ”Om nettnøytralitet, prinsipper for nettnøytralitet på internett” publisert på npt.no kan vi lese:

” Levering av fullkvalitets TV til sluttbrukerne forutsetter tjenestekvalitet i nettet, hvilket ikke kan oppnås på dagens ”åpne” Internett. Derfor bør det ikke være grunn til å legge restriksjoner på slik innholdsdistribusjon så sant denne ikke tar av kapasiteten til selve internettaksessen. Det er selvfølgelig ønskelig på lengre sikt, dersom teknologien legger til rette for det, at også innhold som i dag er henvist til slik lukket distribusjon kan gjøres tilgjengelig for alle over Internett. En fremtidig løsning der kapasiteten og eventuelt også styringen av tjenestekvaliteten på nettet er så god at også TV-innhold kan leveres globalt på samme måte som webinnhold leveres i dag, ville være en drømmesituasjon ut fra et nettnøytralitetssynspunkt.”

Vel, drømmen er i ferd med å bli virkelighet, men den kan også bli til et mareritt. I fjor gikk FCC til sak mot Comcast. Kabelgiganten hadde en tjeneste i det åpne nettet, XFinity, som brukte Microsofts XBox 360 og Tivo som formidlingsverktøy via en app. Problemet var at Comcast prioriterte tjenestekvaliteten på XFinity- innhold over andres. Comcast hevdet at XFinity var en tjeneste levert via et lukket nett dersom tjenesten var ”bundlet” som en pakke sammen med deres vanlig kabel-TV tjeneste. Comcast tapte, men det er ikke urimelig å forvente at andre operatører prøver å iverksette kommersielle aktiviteter på randen av definisjonen av nettnøytralitet. En hel forretningsmodell står på spill.

Investorer bør også følge nøye med. Kombinerer man de markedsmessige og de regulatoriske implikasjonene av denne nye dynamikken, er det klart at pengene vil ha en tendens til å flytte seg i verdikjeden. Nå er det innholdsleverandørene som sitter med ressursene som alle lengre nede i distribusjonskjeden vil ha. Prisene for innholdsrettighetene, både musikk og bilde, vil med all sannsynlighet gå opp. Når allmektig Apple etter alle solemerker må betale høyere priser for innholdet i sin nye musikk-streamingtjeneste iRadio enn det Spotify gjorde for få år siden, kan signalet ikke mistolkes. Selskaper med forretningsmodeller basert kun på kjøp og distribusjon av innhold, vil dermed måtte tåle mange magre år før de kan vise til bærekraftig profitt for aksjonærene sine. Mange av disse selskapene har tilsynelatende eiere med svært langsiktig perspektiv, og satser på at en dominerende posisjon etter hvert vil gi dem en god avkasting på investeringen. Selv gigantene Netflix og Amazon nyter en mye høyere aksjekurs enn deres syltynne driftsmarginer skulle tilsi. Andre aktører, som Apple eller Google, har suksessfulle økosystemer fra før og kan subsidiere innholdsforretningen sin med inntektsstrømmer fra andre forretningsenheter i bedriften.

Comoyo ble til i en turbulent tid der markedskreftene er voldsomme, og tyngdepunktet i innholdsindustrien er i ferd med å flytte seg raskt. Under slike omstendigheter var det nesten umulig for Comoyo å lykkes. Selskapet ble et offer for den nådeløse kampen mellom globale teknologigiganter om innholdsherredømme; rett og slett ”collateral damage”.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>