Jeg er en idédreper! Er du?

Jeg er en idé-dreper! Betyr det at jeg i møter alltid sitter i et hjørne med armene i kors og sier “Nei”, “Men” og “Det har vi prøvd før?” Neida, jeg er mye mer subtil enn så, og jeg er stort sett ikke bevisst min idé-drepende adferd. Problemet er at jeg i min iver etter å virke intelligent, profesjonell og fornuftig, og i min frykt for å fremstå som dum og naiv, dreper initiativ, motivasjon og ideer underveis! Og jeg er ikke alene om det.

Når jeg får velmente, gode forslag fra en kollega, er ofte min umiddelbare reaksjon å kontre den. Hvorfor? For å forsvare at ikke jeg allerede har tenkt den samme tanken? Fordi det er behagelig å slippe å gjøre noe nytt? Fordi det virker dumt å bare si “takk”?

Et fenomen jeg har sett altfor ofte i norske møterom, er at liten tue velter et stort lass. Betrakt følgende idéutveksling rundt et norsk møtebord:

- Hva med en samling der vi inviterer kunder og partnere for å markere jubileet vårt?
- Ja, vi kan vise frem de flotte, nye lokalene våre, og ha det i kantina!
- På tide med noen gode markedsaktiviteter!
- Ja, også kan vi vise den nye demoen vår, og kanskje ha noe mer om trender i markedet..
- Hva med litt underholdning?

.. og så kommer den..
- Vent litt – mener du partnere som i underleverandørene våre?
- … jjaaa?
- Kundene våre vil vel ikke ha noen glede av å snakke med tekniske spesialister, de er opptatt av bunnlinjen sin – det blir totalt kulturkrasj!

.. det blir stille, idéhaver føler seg naiv og dum, og neste tema kommer på banen. Jammen var det bra at den intelligente, fornuftige og profesjonelle fyren fikk stoppet en kommende katastrofe.

Alt for ofte lar vi ett lite, negativt argument stoppe en fruktbar idémyldring. Det riktige er jo å vurdere fordeler og ulemper opp mot hverandre, og se hvilke tiltak som kan redusere eventuell risiko. For sjelden tar vi en kalkulert risiko, fordi vi er redd for den fallhøyden vi bygger oss opp. Kanskje det er fordi vi for ofte slår ned på det som går galt, og for sjelden premierer det som går godt? Kanskje fordi det ikke virker like smart å si “det går sikkert bra!” som å si “vent nå litt…”.

For å forholde seg til fremtiden setter man opp best og worst case scenario. Hvordan ser det ut hvis det går veldig bra, og hvordan går det hvis det går veldig dårlig? Det er en nyttig øvelse for å vurdere ulike tiltak og rigge organisasjonen. I utgangspunktet skal det være like sannsynlig at best case slår til, som at vi får et worst case scenario. Men det er gjerne worst case vi ruster oss for. Vi ønsker ikke å brekke ryggen på å satse for stort, og tar på oss belter og bukseseler. Det virker jo fornuftig. Men hva er det vi velger bort? Vi velger bort best case. Vi velger kanskje bort muligheten til radikal vekst, til å ta markedsandeler, til å oppnå vår visjon. Vi velger bort det som på lang sikt sikrer konkurransekraften. Men for å klare det, må man i tillegg til god oppfølging av utviklingen og risiko underveis, ha noen som fryktløst sier “dette går bra!” og møter innsigelser og varsku-rop med objektivitet og perspektiv.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>